TittelAutonome anorektikere : Om det moralske grunnlaget for tvangsbehandling
PublikasjonstypeMasteroppgaver
År for utgivelse2011
ForfattereFleisje, A
Date Published03/2013
InstitusjonUiO, Det humanistiske fakultet, Institutt for Filosofi
ByOslo
Type of WorkMaster thesis
Other NumbersURN:NBN:no-30322
Nøkkelordanorexia nervosa, moral, Tvangsbehandling
Sammendrag

Anoreksi er en form for spiseforstyrrelse, og klassifiseres som en psykisk lidelse. Tilstanden innebærer et stort fokus på mat og kropp, samt selvframkalt vekttap, basert på et ønske om å være tynn. Effektiv behandling vil kunne være essensielt for å unngå de potensielt skadelige eller dødelige konsekvensene av alvorlig undervekt. Anorektikeren vil imidlertid typisk utvise ambivalens eller motstand mot behandling. I tilfeller der vedkommende avviser tilbud om behandling som anses som essensiell for hennes liv eller helse, vil spørsmålet om tvangsbehandling kunne være aktuelt: Bør behandling iverksettes, på tross av anorektikerens uttalte ønsker om det motsatte?

Jeg forsøker å besvare spørsmålet på bakgrunn av oppfatningen om autonomiprinsippets forrang for velgjørenhet, det vil si at pasientens autonome ønsker bør være toneangivende for vurderingen av behandling, framfor hva som anses som fordelaktig for vedkommende medisinsk sett. Ifølge mitt syn bør pasientens eventuelle beslutning om ikke å motta behandling respekteres, såfremt den er autonom – et syn som forsvares på bakgrunn av den iboende verdien av autonomi. Inngripen i strid med pasientens ønsker, slik som tvangsbehandling, er altså tillatelig kun ved svekket autonomi. Dersom vedkommendes beslutning om ikke å behandles er heteronom, vil tvangsbehandling kunne forsvares på bakgrunn av autonomiprinsippet, ettersom prinsippet innebærer antatt autonomifremmende behandling, så vel som respekt for pasienters autonome ønsker.

Jeg antar at anorektikerens eventuelle beslutning om ikke å motta behandling, vil kunne være basert på enten ønsket om å være tynn, eller også ønsket om å være anorektisk som sådan. Førstnevnte ønske er trolig ikke autonomt, så dersom avgjørelsen er basert på dette, vil den neppe være autonom. I så tilfelle vil tvangsbehandling kunne være forsvarlig. Hvis beslutningen om ikke å behandles derimot har bakgrunn i et ønske om å være anorektisk, og dette igjen er basert på autonome preferanser, vil den kunne være autonom. Tvangsbehandling vil da være utillatelig.

Det kan imidlertid tenkes at det finnes tungtveiende argumenter vedrørende tvangsbehandling fra klinisk perspektiv, framsatt uavhengig av vurderingen av hvorvidt pasienten er autonom. Hvis ett eller flere av de kliniske argumentene henholdsvis for eller mot tvangsbehandling er sterke nok til alene å danne grunnlaget for om slik behandling bør iverksettes, kan det se ut til at min autonomisentrerte modell er inadekvat ved vurderingen av tvangsbehandling i praksis. Ingen av argumentene vedrørende tvangsbehandling fra klinisk hold er imidlertid overbevisende, og min autonomisentrerte modell kan da likevel betraktes som relevant for hvorvidt tvangsbehandling bør gjennomføres.

URLhttps://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/24860/3/fleisje.pdf
EtikettTvangsbehandling

Pågående prosjekt

For informasjon om pågående prosjekt kan du gå til prosjektoversikten på tvangsforskning.no